Istid (glasial tid)

Vår del av jorda har vært preget av flere istider de siste 3 millioner år. Under de lange periodene med klimaforverring og istid ble vegetasjonssonene forkjøvet sørover i Europa, og trær og varmekrevende arter ble tvunget til å "overvintre" i sør. Derfra spredte de seg nordover igjen når klimaet ble varmere mellom istidene.

Under den siste istiden som varte ca. 65 000 år, var hele eller nesten hele landet dekket av is, i hvert fall i perioder. Det er ikke sikkert påvist noe område i Norge som har vært sammenhengende isfritt gjennom hele siste istid. I perioder under istiden var det isfrie områder både ved kysten og i innlandet, f.eks. i Gudbrandsdalen. På Andøya var det et isfritt refugium for ca. 20 000 år siden, og i det området har en kunnet følge klima- og vegetasjonsutviklingen sammenhengende fram til vår tid. Istiden hadde trolig sin kaldeste periode for ca.20 000 år siden (da nådde isen sin maksimale utbredelse i Mellom- og Øst-Europa). I perioden fram til ca. 13 000 år siden smeltet isenlangsomt bort fra deler av landet; betydelige deler av Nord-Norge var isfritt, og deler av Sørvest-Norge.

Senglasial tid ble innledet med en varm periode for rundt 13 000 år siden. Denne perioden og de påfølgende hadde et temperaturklima, i nærheten av det vi har i dag, men med variasjon både i tid og rom. I noen områder er det påvist vegetasjonsendringer som settes i forbindelse med en svak temperatursenking omkring Eldre Dryas. Etter Allerad-perioden kom det en siste meget kald periode (Yngre Dryas) for omtrent 11 000-10 000 år siden. I denne perioden rykket isen fram igjen og dannet store moreneavsetninger som kan følges omtrent sammenhengende fra Finland og Sverige og rundt kysten av Norge til Finnmark. I SørNorge er disse kalt "Raet". Også noen hundre år senere var det et nytt, mindre breframstøt som gjerne settes i forbindelse med en mindre klimaforverring.

Vegetasjonen som forekom langs kanten av innlandsisen var av arktisk type, først av karplantene kom urter og gras, deretter lyngvekster, dvergbjørk (Betula nana) og forskjellige vierarter (Salix spp.). Flere arter og slekter som i dag er knyttet til arktiske områder fantes den gang på Jæren og i områdene rundt Nordsjøen. Dette havområdet hadde på den tiden store områder med tørt land fordi havnivået lå lavere som følge av at store vannmengder var bundet til innlandsisene. Det er sannsynlig at det skjedde en betydelig innvandring av planter til Sør-Norge over dette "Nordsjøkontinentet". Ellers kom nok mange av våre plantearter fra sør, via Danmark og Sverige etter som de områdene ble isfrie. Arter innvandret også fra øst, og lengst i nord har det foregått innvandring fra Kola.

Plantelivets utvikling etter istiden

For å kunne forklare forekomstene og utbredelsen til de enkelte artene og vegetasjonstypene som opptrer i dag, er det nødvendig med kjennskap til artenes innvandringshistorie etter istiden.

Vegetasjonshistoriske studier har vært et sentralt tema i norsk botanisk forskning helt siden Axel Blytt i 1876 framsatte sin viktige teori om innvandringen av Norges flora. Blytt bygde sin teori på lagfølgen av planterester han fant i myrene, først og fremst i Oslo-området, der utviklingen kan følges ca. 10 000 år tilbake i tiden. I myrene som ligger ved eller over marin grense (ca. 220 m o.h. i Oslo-området) påviste Blytt en regelmessig veksling mellom fire torvlag og tre stubbelag. Han påviste lignende stubbelag i myrer i flere deler av landet, og han trakk den slutning at dette måtte bero på klimavekslinger,der stubbelagene vitnet om tørre perioder. De tre periodene som avsatte stubbelag ble kalt subarktisk, boreal og subboreal, og de to siste fuktigere periodene ble kalt atlantisk og subatlantisk.

Blytts klimavekslingsteori er blitt stående, og videreutviklet, og hans betegnelser for de ulike periodene fra isen begynte å trekke seg tilbake og fram til i dag er fortsatt gjeldende. Hans teorier om plantenes innvandring etter istida har nå bare historisk interesse. Han koplet imidler tid innvandringstidspunkt og floraelement, og laget det første plantegeografiske kartet over Norge.
Takket være pollenanalytiske under søkelser og 14C-metoden (måling av radioaktivt karbon for å tidfeste organiske prøver), har vi i dag et godt bilde av artenes innvandring og plantedekkets sammensetning til for skjellige tider. Det er betydelige regionale forskjeller i Norge når det gjelder utviklingen etter istiden, og det er forholdene i Sør-Norge, med hovedvekt på innvandringen av treslagene som preger denne framstillingen. Alle tidsangivelser gjelder 14C-år før nåtid (BP).

Etteristid (postglasiat tid)

Avslutningen av Yngre Dryas regnes som overgangen mellom istid og etteristid (postglasial tid), og denne deles tradisjonelt i fem perioder som har fått navn etter Blytts innvandringsgrupper av planter:

Preboreal periode (10 000-9000 før nåtid) kalles også "bjorkeperioden", da lavlandsområdene var preget av en lysåpen skog av bjørk (Betula). Etter hvert kom også furu (Pinus sylvestris); og osp, selje og einer (Populus tremula, Salix caprea coll., Juniperus communis) var også vanlige arter. I tillegg fantes flere planter som vi nå regner som steppeplanter, og som vi ikke lenger finner i Norge, eller som er sjeldne: malurt-arter (andre enn burot), solrose-arter og leddris (Artemisia spp., Helianthemum spp., Ephedra). I fjellet lå det fortsatt mye is, men klimaet var nok stort sett varmere enn i dag. Rester etter mindre breframstøt i perioden (ca. 9100 før nåtid) tyder imidlertid på noe varierende klima.

Boreal periode (9000-8000 før nåtid) kalles også "furuperioden", da furu hadde stor utbredelse og dannet lys-åpne skoger der steppeplantene fortsatt forekom. På Østlandet var også hassel (Corylus avellana) vanlig på rikere jordsmonn, og mot slutten av perioden kom svartor (Alnus glutinosa) og enkelte edelløvtrær inn, vanligst var alm (Ulmus glabra). Klimaet var sommervarmt og tørt, og furuskogen gikk høyere enn dagens klimatiske skoggrense.

Atlantisk periode (8000-5000 før nåtid) kan kalles "or-almperioden" etter dominerende treslag. I sør bredte edelløvskogen seg ut, i tillegg til alm og svartor ble også etter hvert lind og eik (Tilia cordata, Quercuc spp.) vanlige. Nord for Dovrefjell var det oreartene, hassel og alm som ekspanderte; og nordpå og i fjelldalene var gråor (Alnus incana) vanlig på rikere jordsmonn, mens furu fortsatt dominerte på fattig jord. Perioden kalles ofte "høyvarmetiden" i litteraturen, ikke fordi den var mer sommervarm enn de foregående periodene, men fordi klimaet også var vintermildt, med minst 2-3 °C varmere årsgjennomsnitt enn i dag. Skoggrensen gikk 200-400 m høyere enn i dag, opp i det som nå er lavalpin sone. Også edeløvskog, gråorskog osv. gikk høyere, og generelt var det omtrent en vegetasjonssones forskyvning oppover/ nordover sammenlignet med dagens situasjon.

Subboreal periode (5000-2500 før nåtid) kan kalles "eikeperioden" sør for Dovrefjell, idet eikeskoger var vanlige bl.a. på store deler av Østlandet og på Jæren. Ask og lønn (Fraxinus excelsior; Acer platanoides) spredte seg på Østlandet. Eik og lind klarte aldri å spre seg effektivt til områdene nord for Dovrefjell, trolig pga. geografiske barrierer og sen spredning. Her ekspanderte i stedet furu og bjørk. Klimaet var noe kjøligere enn tidligere, og sommertemperaturen sank utover i perioden. Dessuten var klimaet tørrere enn tidligere. Enkelt jordbruk ble etablert i løpet av perioden, og menneskelig aktivitet satte etter hvert sitt preg på vegetasjonen.

Subatlantisk periode (2500 før nåtid til nåtid) kan kalles "granperioden", etter som gran (Picea abies) vandret inn og spredte seg sterkt på Østlandet og i Midt-Norge. I sørøst kom bøk (Fagus sylvatica) inn og begynte å spre seg, men nådde aldri et stort areal. Mange steder fortrengte gran annen skog, først og fremst furu og bjørk. Klimaet ble langsomt kaldere.

Skriv ut denne sida